Ikke tilbake
a) jeg er så blasert
b) nettavisene er så dårlige
c) ingenting er så viktig
d) det er så vanskelig å få inspirasjon
at det jaggu ikke ble noe ordentlig post, gitt. Hva tror du?
For en menneskelig asyl- og flyktningpolitikk
Så vidt jeg kan forstå eksisterer det ikke noen rimelig grunn til at Norge ikke kan bruke av vår rike tilgang på plass og penger til å la mennesker som flykter fra alskens ufattelig grusomhet, dritt og lidelse få oppholde seg her, i det minste til gemyttene roer seg hjemme hos dem.
Som noen og enhver vet er verden i besittelse av
1. Svært mye grusomhet
2. Svært mange som flykter fra disse
Som noen og enhver vet er Norge i besittelse av
1. Svært mye penger
2. Svært mye plass
Ymse FrP’ere og deres eventuelle likesinnede ser ut til å mene at ”noen andre” kan ta imot flyktningsstrømmen. Til orientering: Veldig mange andre land tar allerede imot veldig mange mennesker på flukt. Norge tar imot temmelig få, og en uhyre beskjeden skjerv av den samlede mengden mennesker på flukt.
Jeg har også hørt det hevdet at flyktningene burde få oppholde seg i land som ligger nærme deres hjemland, slik at de ikke trenger å havne i fremmede kulturkretser og ha det vanskelig med det også. Dette skulle altså utgjøre et argument for en streng flyktningpolitikk fra Norges side. Igjen til orientering: Brorparten av verdens flyktninger flykter til sine nærområder.
Den som har sett Dagsrevyen vet at ekstremt mange mennesker utsettes for de mest spinnville overgrep, groteskt kummerlige forhold og nærmest ubegripelige katastrofer – daglig. Som medmennesker – som altså deler klode med disse menneskene – er det vår moralske fordømrade plikt å hjelpe dem. Den som får seg til å aktivt motarbeide at vi skal gjøre vår soleklare plikt ovenfor våre medmennesker i nød, har lykkes for mye i å utslette sin egen menneskelighet og erstatte den med hva en nå skal kalle den patetiske unnskyldningen for et verdisystem FrP øyensynlig opererer med.
Å ønske at Norge skal hjelpe enda færre mennesker, all den tid vi naturligvis har kapasitet og anledning til å hjelpe langt flere, er egoistisk opp mot det barbariske, følelseskaldt opp mot det perverse og helt allment høl i hue.
Om en sier som Torbjørn Røe Isaksen, at det ligger en urettferdighet i å la afghanerne som har protestert få bli, har en snudd saken på hodet - mens en tydeligvis har stukket sitt eget hode alt for langt inn i byråkratiet og saksbehandlingens abstrakte og distanserte univers, hvor all menneskelig lidelse kan reduseres til å enten være i tråd med eller i strid med et regelverk. Urettferdigheten ligger ikke i at de aktuelle afghanerne får bli, men at alt for mange ikke får det.
Long time, no see, some heard
- Halla!
- Eh, hallo?
- Hei, ja?
- Heeei…
- Hva da, ”heeei”? Vil du ikke hilse?
- Øhm, eh… kjenner jeg deg?
- Jamen herregud da…
- Jeg er litt dårlig på ansikter og sånn…
- Jamen det er jo meg! Meningspolitiet!
- Åååh, ja, hehe, hei. Det var lenge siden…
Ja, det har vel vært litt tyst fra denne kanten ukristelig lenge. Senest i går kveld fikk jeg påpakning for at denne siden har tatt urimelig mye og lang ferie. Ved nærmere ettersyn viser det seg at i løpet av det som med rettmessighet kan kalles sommermånedene har jeg bare oppdatert omtrent ti ganger. Klask på lanken, rapp på fingeren og ris til egen bak, det der.
(Skinnet kan bedra, siden den mystiske persona bak Meningspolitiet har tatt alt annet enn ferie, og tvert imot jobba som en hest absolutt hele ferien – med en viss Italiatur som eneste unntak.)
Av ikke-erkjente årskaker har jeg altså ikke hatt en skikkelig god idé til en post på gud veit hvor lenge. Jeg har forsøkt meg på å true ymse bloggebekjente og –venner til å komme med temaer, oppdrag, anmeldelser (til Meningspolitiet, ikke sant) og utfordringer. Omtrent ingenting fikk jeg, bortsett fra at Tonje ved en anledning oppfordret meg til å følge opp hennes hipsterhat. Det kunne jeg for så vidt glatt ha gjort, om det ikke var for at jeg nylig hadde brent det lyset litt ned med et par frådende utfall mot alt som kryper og går av kvikke hoder med skarpe penner og null og niks på hjertet – altså journalistene.
”Cats don’t really fall off, they just get uninspired”. – Blueprint
Jeg kan imidlertid fortelle en morsom ting. Av grunner som jeg ikke orker å gå inn på – men som er relatert til faget mitt – har den glede kommet meg til gode at jeg har fått jobbe en del med yrkesklassifisering – dvs. det statistiske arbeid det er å klassifisere det virrvarret av jobber og stillingstitler som overalt fins over i et standardisert system. Dette gjør at du, som forsker eller annen person med interesse for denslags, ikke trenger å bry hodet ditt med hva i huleste en "assistant floor manager" er hos McDonalds, men får det oversett til "Rengjøringspersonale i bedrifter o.l.". I min strabasiøse ferd gjennom det villniss av eksisterende ”systemer” for innrapportering av hva folk jobber med, har jeg kommet over et par riktig fine godbiter. Tro det eller ei, men det finnes faktisk folk der ute som har jobber som heter
Overformynder!
og
Underverksmester!
Israelsk sensurorgan
Israel har som kjent klagd Dagbladet inn til PFU fordi de trykte en karikaturtegning. Den kanskje ikke så sympatiske damen fra Israels ambassade raser siden Finn Graff trekker en slags parallell mellom Israels herjinger i Midtøsten og ymse angrep på forskjellige uskyldige og tyskernes herjinger i Europa og masseslakt av forskjellige uskyldige.
I den anledning vil jeg foreslå at Israels venner på Stortinget kan foreslå en lov som:
* Forbyr all tenkelig kritikk av israelsk politikk.
* Generelt forbyr all kritikk av krigføring som ikke utføres av folk som måtte befinne seg på feil side i kampen for New World Order.
* Forbyr publisering av alle slags sammenligninger som kan provosere for eksempel Israel eller USA.
Mens de først er i gang kan de vel opprette et sensurorgan for karikaturtegninger? Hvis en karikaturtegner tuller med noe som han tror kan provosere israelvenner, amerikanister eller høyresiden mer generelt kan han sende inn karikaturen for en politisk vurdering. Om sensurorganet finner tegningen feil politisk kan de stanse trykkingen. Slik kan en spare masse energi på at en ikke trenger å klage inn tegninger til PFU på politisk grunnlag.
Og siden brorparten av Israels diplomati ser ut til å være overdratt til hæren kan sikkert den israelske ambassaden bruke av den kapasiteten de nå har til overs, og ta seg av hele sensurorganet samt utarbeidelsen av lovforslaget.
Dårlig dag + en dårlig + en god nyhet
I dag er vi i dårlig humør. Det skal vedgås at det er noe vi har drevet med litt mye i det siste. Mulige forklaringer er at vi jobber så godt som hele sommeren, og så langt i sommer har vi kun badet… tja, tre-fire ganger. En annen forklaring er at vi tar sorger på forskudd: Det kan se ut som det begynner å regne; vi dro hjemmefra i kun t-skjorte og bukse, uten noen paraply eller jakke som backup i sekken.
En annen forklaring er at hjemmedata’n vår har begynt å monge noe så borti natta. Plutselig en dag her ville den ikke spille av lyd på akseptabel måte. Isteden driver den og forstyrrer med rare ”bzzzt”-lyder og hakker opp musikk eller strekker den ut, sånn at uansett hvilken musikk vi prøver å spille høres omtrent alt ut som noe syk elektronika, støyete Squarepusheraktige greier.
I tillegg til alt dette driver altså Israel og går berserkergang i Libanon. Nå driver de og jevner landsbyer med jorda og skyter på flyktninger med raketter, angivelig som hevn for noe Hizbollah har gjort. Nå vil kanskje mange som er i kontakt med både følelsene, moralen og den sunne fornuften sin påpeke at det er noe grunnleggende urimelig – for å uttrykke oss svært mildt her – i å massemyrde uskyldige sivile som hevn for noe geriljaen har gjort. Det er jo ikke uvanlig å mene at du ikke kan straffe person A, B, C, D, E, F, G, H, I, J, K, L, M, N, O, P, Q, R, S, T, U, V, W, X, Y, Z, Æ, og Ø for noe Å har gjort. Ymse såkalte Israelvenner er tilsynelatende av en annen oppfatning. Uavhengig av hvor mye lidenskap en investerer i sin Israelentusiasme burde det være temmelig klart at en ikke skal drive og ta livet av en masse uskyldige mennesker. For eksempel ville sannsynligvis ikke Israelvennene finne seg i at vi skulle skyte raketter på husene deres fordi Unge Høyre støtten krigen i Irak.
Og så var det den gode nyheten: Oppmerksomme lesere har kanskje fått med seg det nye tilskuddet til linkelisten og kommentarfeltet, Strekker. De som ikke har det oppfordres herved til å avlegge Strekker en visitt. Riktig så fin blogg. Sjekk for eksempel ut På sjokoladekaken skal mannen kjennes.
Takk, det var alt.
(The Big Lebowski: We?
The Dude: I! The Royal "we"! You know, the editorial...)
Sommermedia
De som trodde Dagbladet.no var en døll nettavis året rundt, viser seg å ta feil. Faktisk viser det seg at den går fra å være en døll nettavis 3/4 av året, til å bli en helt sinnsykt døv nettavis om sommeren. Dette kan henge sammen med den såkalte agurktiden, men det kan også skyldes at sommervarmen gjør de allerede svært late journalistene - som fra før var påfallende lite opptatt av noe som betyr noe som helst samt generelt lite interessert i å jobbe for mye med sakene sine - om til ualminnelig, fantastisk, ellevilt late journalister, med en direkte ringakt for alt som med et snev velvilje kunne kalles relevant, og som skriver saker som er så rabiat likegyldige at en som leser knapt klarer å bevege pekefingeren nok til å klikke seg vekk, i ren apati. Ett eksempel er en sak de har på forsiden nå, som handler om all den kreative og morsomme nye
politiske aktivismen. Kort fortalt handler det om folk som stjæler i butikker for å redde verden, eller kaster kake på folk de ikke liker. Dagbladets journalist plukker tak i forrige årtusens nyheter her; de fleste "casene" er fra forrige millennium, og fenomene "culture jamming" og allmenn karnivalisme er blitt like nitriste standardøvelser som hvilket som helst laken med kjip parole. Videre vil den surmagede mannen inni hodet mitt håne journalister og andre fra de pratende klassers hang til å bejuble alle tendenser til at venstresiden reduserer seg selv til å bli spilloppmakere, hvis fremste funksjon tydeligvis er å gjøre kapitalismen og de sinnsykt brutale konsekvesene den har verden over, om til noe vittig og parodisk, som de velbergede og opplyste kan fnise litt av. Den meget kloke, og ganske sure, mannen Slavoj Zizek trakk sammenligningen til det hemmelige sovjetiske politiet, som produserte vitser om seg selv som de spredde rundt i landet. Ideen var at om du kan le av makten og undertrykkelsen blir den mye lettere å leve med. I våre dager det tydeligvis de som liksom skal bevise at "en annen verden er mulig" som føler det mest presserende å karikere djevelskapen, slik at vi alle kan få den elskede ironiske distanse til alt som foregår. Barnearbeid, sier du? Haha, han sjefen i Nike er liiiite teit, da. 
Litt lenger nede på siden skriver de om en 17-åring på Quartfestivalen, i den hjelpeløst lamt titulerte spalta "Hva skjer a?". I følge journalisten har den aktuelle 17-åring lyst å kline med Audun Vinger i Natt og Dag. Dette er utvilsomt sløv norsk fra journalistens side, som avslører svak koll på preposisjonene. Det kan ikke være tvil om at 17-åringen, siden han etter alt å dømme er en forholdsvis normal og sunn person, mener at han - i likhet med Klovner I Kamps DJ Goldfinger - vil kline TIL Audun Vinger.Bah. Finn på noe bedre å gjøre i godværet, da. Gå og bad.
Skisse til oppsumering etter Italiaferie.
- Om det skulle være noe tvil om den saken: Italia er et ualminnelig fint land, med temmelig mye veldig fint vær. Angivelig er dette bl.a. sesongavhengig, men 8 av 9 dager jeg var til stede var det gnistrende sol og drittvarmt. (Unntatt, selvfølgelig, den dagen jeg var på stranda. Da var det naturligvis gråvær).
- Det er veldig mye fine bygninger (herunder kirker). Mange av disse er også påfallende gamle. Oppegående mennesker uten skam i livet spør seg hva vi egentlig holdt på med i Norge mens de dreiv og bygde arkitektoniske mesterverk der nede.
- Du kan få ganske mye god mat i Italia. Like fullt kan du også pådra deg nokså kjipe matopplevelser. Jeg har fått luktet litt på begge ender av skalaen. Ved ett tilfelle ble jeg servert en latterlig god pizza med oppsiktsvekkende god bunn, framifrå tomatsaus og sinnsykt god spekeskinke. Ved et annet tilfelle fikk jeg servert noe som må ha vært wienerschnitzel(!) med tomatsaus. Sistnevnte ble bestilt i ren og skjær uvitenhet, siden rettens egentlige innhold ble skjult av et italiensk ord som hørtes mer ut som ”kotelett”. Imidlertid virker det rimelig å konkludere at den gjennomsnittlige restaurantmaten er digg. Hvertfall bedre enn kebab og Mac’ern, som for øvrig også var grundig representert i opptil flere bybilder.
- Mange innbiller seg at siden vi espressodrikkende nordmenn (nesten) bare drikker kaffedrikker med italienske navn, må den opprinnelige italienske versjonen være overlegen det du får servert på anstendige norske kaffebarer. Dette er bakvendt. Min erfaring tilsier at omtrent 7 av 9 espressoer som ble servert på italiensk jord ikke var godt nok lagd til at det ville passert på for eksempel Stockfleths eller Kaffebrenneriet. Hadde jeg, for eksempel, i min fartstid som barista, forsøkt å servere espresso med noe som lignet på den vasne og/eller brune cremaen jeg fikk der nede, ville jeg formodentlig både fått kraftig irettesettelse, overdådig hån i arbeidstiden, blitt grundig baksnakket av kollegiet samt blitt rullet i tjære og fjær på førstkommende personalfest og tvunget til å løpe naken gjennom Karl Johan ti ganger uten noe fikenblad foran kjønnsorganet. (Heldigvis ville jeg som nevnt vært rulla i tjære og fjær, som kanskje ville skjult det mest obskøne). Uten at det betyr at det ikke er mye unødvendig jåleri og lissom-feinschmekkeri på norske kaffebarer.
- Det skeive tårnet i Pisa er, iherdig utjevningsarbeid til tross, ganske så skeivt. Faktisk kjennes det som om hele tårnet skal velte når du går opp i det. Faktisk ser det også ut som det skal velte når du ser på det fra utsida.
- Hvis du drar til Bologna, og bestiller opphavet til sånn pasta bolognese (tagliatelle alla ragû), er sjansen stor for at du får svinaktig god mat.
- Michelangelo var flink til å male. Han var muligens enda flinkere til å hugge i stein, i hvert fall i følge ham selv.
- Leonardo da Vinci fant opp omtrent alt som går an å finne opp, ganske lenge før noen andre. Kjipt for familien hans at han ikke tok patent. I samme åndedrett kan vi nevne at Da Vincikoden har avstedkommet ualminnelig mye spin-offgreier, også i Firenze. I fall du ikke visste det.
- Tyske ungdommer på besøk tar ikke fem øre for å samles i mobb på ellers trivelige steder, rulle seg inn i tyske flagg og ta på sånne teite hatter og drive ellevill taktfast roping i flokk – herunder call and response -, med det utfall at stemningen forsures for alle folkeslag som ikke har bedrevet rabiat okkupasjon med hemningsløs rasistisk slakt de siste femti-seksti åra. Og det bare fordi de vant en foppalkamp. ”Fucking Germans. Nothing changes”, for å sitere min favorittfilm.
Ferie!
(Snakkes, faktisk.)
Bli kjent med Meningspolitiet
- Gått på kino alene.
- Drukket deg full alene.
- Hatt sex med mer enn en person samtidig.
- Kræsja en bil.
- Hatt en kjæreste i mer enn to år.
- Pussa opp en leilighet. (vært med på, da).
- Betalt TV-lisens.
- Fridd eller blitt fridd til.
- Tatt en HIV-test.
- Skaffa deg en piercing.
- Blitt arrestert.
- Hatt minst èn one-night stand.
- Sunget karaoke på offentlig sted.
- Lært deg førstehjelp.
- Lært å stryke ei skjorte.
- Laga en festmiddag for mer enn 10 personer.
- Laga en romantisk middag for to.
- Holdt en tale for meir enn 30 personer.
- Kjøpt din egen dobbeltseng.
- Gitt penger til et veldedig formål.
- Gått på bar med foreldrene dine.
- Vært forlover i noens bryllup. (Men jeg var toastmaster. I en nesten helt fremmed familie!)
- Hoppa i fallskjerm.
- Skutt med luftgevær.
- Vært på homsebar.
- Melka ei ekte ku.
- Skaffa deg et kredittkort.
- Hatt sex i et fly.
- Svømt med delfiner. (Har noen det, egentlig? Jeg har svømt med sånne akvarieaktige fisker i Rødehavet, da.)
- Vært i slåsskamp for å forsvare noen (avverga et par, though).
- Vunnet penger.
- Hoppa i strikk.
- Dyrka og spist egne grønnsaker eller urter. (det tells vel ikke å ha holdt liv i ei sånn basilikumspotte?)
- Skifta bleier på en baby.
- Blitt full på champagne.
- Hatt matkrig.
- Invitert en vilt fremmed med på date.
- Kopiert rumpa di på en kopimaskin.
- Bedt om unnskyldning – og ment det.
- Scora mål.
- Følt deg 100% lykkelig. (hvertfall nærme nok.)
- Skaffa deg en tatovering.
- Kjørt motorsykkel.
- Stjålet et gateskilt.
- Gått måneskinnstur på stranda.
- Hatt kjærlighetssorg i over ei uke.
- Holdt senga i en heil dag uten å være syk.
- Brukket et bein i kroppen.
- Kyssa i regnet.
- Blitt dumpa over telefonen.
- Lakkert en bil.
- Blitt avbilda i ei avis.
- Vært med i en film.
- Gått uinvitert på fest.
- Hatt sex på jobben.
- Bakt kake fra bunnen av.
- Ligget i narkose.
- Fått blomster helt uten grunn.
- Onanert på offentlig sted.
- Strikka en sokk. (Hadde en mislykka greie på barneskolen hvor vi skulle strikke en genser. Etter noen uker kom tekstillæreren bort og foreslo at jeg heller kunne strikke en nålepute.)
- Opptrådt på en scene.
- Spist blekksprut. (Tells sånne små?)
- Hatt sex med noen fra et annet land.
- Kjøpt egen leilighet/eget hus.
- Dansa naken hjemme i stua.
- Sett Kongen i det virkelige liv.
- Vært jordbærplukker.
- Sydd noen sting på kroppen. (Opptil flere steder ved forskjellige anledninger.)
- Knust noens hjerte. (Neeei, ikke det jeg vet om.)
- Fått sparken fra jobben. (Hah, nei, jeg ble tilbudt å si opp.)
Dagen derpå
Som varslet inntok Meningspolitiet Dattera til Hagen for å se disse røde og blå bloggerne brake sammen foran levende og bedugga publikum. Lokalet var fylt til randen av ideologihungrige og svette kropper. Bland litt øl i det og du får toppers stemning. Riktig gøy var det.Panelet var temmelig velformulerte og klare, men – som det har blitt påpekt – var det gutta som stakk av med showet. Torbjørn Røe Isaksen og Mimir Kristiansson viste at de besitter den sjeldne kombinasjonen å være gode debattanter og gode underholdere på samme tid. Mimir burde imidlertid jobbe litt med å ikke la seg distrahere og ledes ut på villspor av sleipe retoriske spørsmål fra Tobben. Tobben skal få påpakning for et ualminnelig fishy argument:
Da Røe Isaksen skulle vise til kapitalismens merittliste, valgte han å trekke fram hvor bra samfunn Norge er og har vært de siste 50 årene. Det er naturligvis riktig at det sosialdemokratiske Norge er et nesten enestående vellykket politisk, sosialt og økonomisk forsøk, som har skapt veldig gode levekår for veldig store deler av befolkningen. Den håpløse sleipheten ligger imidlertid i at dette har ikke Høyre – eller markedsliberalismens øvrige forsvarere – noe som helst delaktighet i.Partiet Høyre og deres likesinnede har opp igjennom hele Norgeshistorien motarbeidet og sabotert strevet med å etablere den norske velferdsstaten, som har gjort at den kolossale rikdommen i Norge har kommet så mange til gode. Hadde Høyre fått det som de ville, ville også Norge vært et land med ekstremt skjev fordeling av godene, mye arbeidsløshet og fattigdom. Det er da også den veien de har dratt oss når de har fått sitte i regjering.
Dette burde Liv eller Mimir påpekt, og gjendrevet Røe Isaksens forsøk på å tilrane seg æren for en suksess partiet hans har motarbeidet og bekjempet i alle år, og som han selv motarbeider nå. Så vidt jeg kan forstå står kommunistenes fiendeskap til sosialdemokratiet i veien for at de på noen kratfull måte kunne ta sosialdemokratiet i forsvar ovenfor markedsliberalistene, slå i bordet og si at det relativt vellykkede norske samfunnet er og blir arbeiderbevegelsens fortjeneste. At Norge er blitt et såpass bra land å leve kan ikke tilskrives abstrakte størrelser som ”kapitalismen”, men skyldes knallhardt politisk arbeid fra mennesker av kjøtt og blod.
(For de sladderhunrige kan det rapporteres at VamPus spandere øl på Elvis Bling Laden. Juicy, eller hva?)
Metashowdown?
Nå i det siste har det jo vært dette ville bukkerittet av en diskusjon om at Mihoe kritiserte mannsgrisbloggerne for å publisere romper og babebilder i bloggene sine. 104 kommentarer har Mihoe fått på saken, i skrivende stund. Metadebatt ble det av den saken også; side opp og side ned om hvem, hva, hvorfor, hvordan, hvornår, hvor hen, hvorledes og hva mener hun. De få sånn saksorienterte innleggene argumenterte stort sett som: ”Jamen, hva hvis vi liker å se på dameromper da?”.
Så jeg har alltid ment at jeg ikke skulle blogge om blogging. Ikke særlig prinsippfast type, jeg – tydeligvis –, siden jeg jo skreiv om bloggedepresjon for et par måneder siden. Men likevel syns jeg – åpenbart i motsetning til mange andre – at det er morsommere å lese poster som faktisk handler om noe annet enn blogg.
Denne lille posten er i gråsonen. I kveld er det altså det store ideologiske oppgjøret på Dattera til Hagen. Nesten et bloggeoppgjør, bortsett fra at den ene panelisten, så vidt jeg vet, ikke er blogger. Det skal diskuteres det store ideologiske spørsmålet: Er det kapitalisme eller sosialisme som gir mest frihet? VamPus og han Torbjørn Røe Isaksen på den ene sida, mot Mimir fra Rød Ungdom og Liv Gulbrandsen fra RV. Starter klokka 18.45, så vidt jeg vet.
Tenkte jeg skulle ta meg turen. Angivelig skal Elvis Bling Laden også, og kanskje Tonje, om hun rekker det.
Skal du, eller?
Svaret er kokain
Ofte har jeg lurt på hva det er som får VG-journalister til å tikke. Er de så opptatt av kjendissladder og ymse kuriosahoreri at trosser bedre vitende for å kunne bruke hele dagen sin på å koke opp mongismøl som ingen egentlig ville vite om? Å jobbe i VG, eller en annen av riksavisene, er tross alt ikke hvilken som helst jobb. Det er ikke som for eksempel kaffebarer eller andre barer, som du kanskje bare sveipa innom en sommer i ungdomstida, og så ble du hekta på følelsen av blodslit, sure kunder og luselønn og ble sittende fast. Og så er du liksom bare barista/bartender, da. Det er ikke engang som, si, lærer eller sykepleier: Kanskje du bare var litt usikker på framtida og ikke visste hva du skulle gjøre da du var 19, så du bare meldte deg på noe greier som ikke hadde for høyt snitt, vips var tre år gått, og så sitter du der. Ikke for det, det er sikkert en kurant jobb.
Disse folka som sitter på VG, Dagbladet, Aftenposten osb. – de har virkelig jobba for å komme seg dit. Enten har de avtjent noen års førstegangstjeneste ute i lokalavisene og skrevet om naboens katt lenge nok til at noen i Akersgata (eller nå også gamle postgirobygget) syns de har nok erfaring til å fortjene en sjanse på trendsnakk og krim(krams). Eller de har først vela rundt på Blindern og tatt ymse humaniora- og samfunnsfag før de ble klar over sitt kall i livet, tok opp rubbel og bit på Bjørknes og klarte å skvise seg inn dørsprekken på Journalisthøgskolen. Dernest har de svetta seg gjennom de mest ualminnelige ræva arbeidsforhold, i slavekontrakter vi vanlige arbeidsfolk (høhø) ikke en gang ville hatt mareritt om, før de omsider får sitte der og bare ”ja, hei, det er VG her, du...” 
Journalistene er ikke hvilke som helst døgenikter som bare ramla inn på kontoret en dag, og ble sittende fast i kaffeflekkene og googlematchene. De har en drøm, en ambisjon, et mål. De har kjempet for å komme seg dit de er – i en elevert posisjon hvor de kan prakke det siste og minst relevante på oss uskyldige og intetanende, som for eksempel bare kjeder oss på kontoret og leser nettavisa.I mest uskyldshvite still avslører Dagbladet hva som holder VG-redaksjonen på beina, motivasjonen oppe og bullshitet coming. Miltbrann, du lissom.
Naturally occuring irony
Min venn, la oss kalle ham E, sitter på t-banen på vei hjemover. Han har veldig snart eksamen i et fag som heter kvalitativ metode[1]. E leser derfor i en lærebok i emnet, og holder på med kapittelet om det å studere ”naturally occuring talk” – samtaler og snakking som forekommer ”naturlig” ute i verden, i motsetning til samtaler som er framprovosert av forskeren, for eksempel i intervjusituasjoner. Mens han gjør det, snur den rare og fremmede sidemannen seg, tar av solbrillene, og sier på gebrokkent norsk: ”Hva er naturally occuring talk”?
Seinfelds lov
Det er mye vondt og fælt i verden. Den amerikanske krigsmakt har gitt uttrykket ”utilsikted konsekvens” nytt liv med sine herjinger og påfølgende kaostilstander i Irak (”Og vi som bare skulle ha litt olje…”), David Hasselhoff er fremdeles aktiv popartist og Mihoe/Leni har fortsatt ingen brannsikker beskyttelsesdrakt i sin kaving gjennom datehælvetets strie lavastrømmer.Sistnevnte har aktualisert en gammel jungellov. Gjennom sine prøvelser som offer for venners matchmakingambisjoner har Mihoe/Leni blitt utsatt for en type som åpenbart mangler forståelse for de mest grunnleggende sosiale kodekser, normer og generelle skript for akseptabel omgang med andre mennesker. Les her.
Blant mye annet hennes uholdbare match for kvelden ikke kjente til, er også en gammel lov, nesten like gammel som god standup på norsk tv i seg selv, som oppegående og sosialt funksjonelle mennesker har kjent til – eller urefleksivt overholdt, i hvert fall – siden tidenes morgen. Det er selvfølgelig snakk om Seinfelds lov.
Seinfelds lov er ikke formulert av Jerry Seinfeld selv, i alle fall ikke det jeg kjenner til. Snarere er den formulert av mange av hans tilhengere, basert på deres egne vonde erfaringer med noen bestemte former for sosial atferd som viste seg å være mindre enn gangbar mynt – som ofte faktisk tjener til å sette overtrederen i alt annet enn godt lys, som er det motsatte av hva atferden tenkes å fremme.
Seinfelds lov er en muntlig overlevert fortelling, som har gått fra far til sønn, fra mor til datter, fra katt til hund, fra munn til munn, fra tre til tre, fra barkrakk til barkrakk og kjøkkenfest til kjøkkenfest. Det er derfor ikke mulig å gi den en helt presis lovmessig formulering, uten å gjøre vold på den rike fortellertradisjonen som har overlevert oss denne innsikten. Men here goes:
"Å gjenfortelle vitser fra filmer eller serier er ikke morsomt. Men hvis noen ler betyr det at de er svært velvillige ovenfor deg; du kan dermed tolke det som et sterkt signal på den personens positive innstilling ovenfor deg og handle deretter. Men hvis du på forhånd vet at det du nå har tenkt å si sorterer under ´Du måtte ha vært der´ eller ´Du måtte ha sett det´, da bør du la være å si det du hadde tenkt".Meningspolitiet ? en makedonsk dverg
Innimellom kan det jo se ut som jeg leker Ketil Moslet med avisene, men egentlig er det unntaksvis Meningspolitiet har på ingen måte noen som helst ambisjon om å leke journalist: Jeg har ingenting mot journalister per se – jeg er faktisk oppdratt av en og sammen med en annen – men til forskjell fra utrolig mange andre samfunnsfagstudenter og bloggere har jeg overhodet ikke – ikke på noen som helst måte – noe som engang ligner på lyst til å være journalist. Horden av midlertidige ansatte blinderndropouts som skriver daffe plateanmeldelser, skrikende irrelevante kjendisnotiser, skrekkelig ”human-touch” pissefeaturedritt, gørrkjedelige og sørgelig hjelpesløse petiter eller småvittige passiarer om livets små perler – mellom sladringen om konkurrerende kolleger og bøttefjerne b-kjendiser over overprisa øl på uteplassen som er kuulest akkurat denne uka – frister meg ikke en milliliter.
Som du sikkert kan tenke deg har slektninger og foreldres venner stundom spøkt med at jeg burde vært politiker. Formodentlig kommer det av at en del folk tror at de eneste som virkelig mener noe om hvordan verden burde være – eller i mitt tilfelle, noe om hvordan verden ikke burde være – er politikere. Nå skal en ikke la seg sjokkere av at folk som ikke kjenner en så godt faktisk ikke kjenner en så godt, men likevel: Er det noen som virkelig går og ønsker seg – eller meg(!) – inn i det selskapet av prosedyrekåte broilere som aldri har vært involvert i én dags vanlig lønnsarbeid, men har blitt folkevalgt gjennom en strabasiøs ferd gjennom hele kontinenter av sakspapirer, vedtektsforslag, komitéarbeid og ørkesløse landsmøteforhandlinger med påfølgende puling oppover i partihierarkiet? Men ikke la deg lure av den gruffsmakende tonen her. Heldigvis er det kommet klarhet i hva jeg skal være, burde være eller ville ha vært. Iversen brukte skrivetørka si til å tipse oss alle om denne fine testen. Se hvem, eller hva, jeg ble: En menneskeelskende makedonsk DVERG!
